La Vita è Bella

Ute blåser vinden liv i trærne, regnet legger seg i dammer på bakken og skodden ligger tykt mot horisonten. Mørke skyer skjuler den ellers så blå himmelen, og dagen er på god vei til å bli natt. Datoen sier midten av august, men det tillater seg at været vil noe helt annet, høst. Sakte går sommerferien mot slutten, sol og varme hører fortiden til, de grønne bladene på trærne vil om ikke lenge begynne å bli gule og røde. I stillhet går livet videre, uten forvarsel blir vi alle eldre – det eneste vi kan gjøre er å prøve så godt vi kan å holde følge.

Noen mener det er nå – etter videregående – at livet endelig begynner, det er nå vi virkelig kan leve livet. Vi har en god grunn til å flytte fra foreldre, vil oppdage verden på egenhånd, den eneste forskjellen er at det er mange måter å oppleve verden på. Noen tar et år på folkehøyskole, andre begynner rett på livet som fattig student, men en må ikke glemme de som tar et friår for enten å jobbe eller å reise. Uansett hva vi gjør etter videregående, er det noe vi har lyst til – ting vi føler oss klar for.

Sommerferien begynner å bli et vagt minne, og etter en uke i Kristiansand begynner jeg så smått å komme i orden – jeg begynner å bli vandt til å bo alene, uten mor og far i nærheten. Ærlig skal jeg innrømme det var vanskelig å våkne opp etter den første natten i leiligheten, ikke en eneste lyd – ingen biler som kjører på riksvei 44 og ingen fuglesang. Jeg så verken Shell stasjonen eller bilveg når jeg trakk opp gardinene, bare hav så langt øye kunne se. Denne tomheten ga meg en følelse av tristhet, og jeg angret svært på valget jeg hadde tatt – hvordan skulle jeg klare dette, jeg er ikke sterk nok.

Vanligvis er jeg ikke følsom, jeg er egentlig svært apatisk – jeg kan godt vise følelsene mine, men jeg syns det er svært vanskelig. Nå en uke etter går alt mye bedre, og dersom professoren jeg hadde på studiestrategi kurset hadde visst hva jeg sa til meg selv før jeg i det hele tatt hadde begynt, hadde han sikkert dratt meg i ørene og sagt det er slik tankegang som gjør at jeg ikke klarer det…

Nå er jeg positivt innstilt – dette skal jeg klare. Flere før meg har klart det, så hvorfor skal ikke jeg? Min mor sa noe til meg på søndag som fikk meg på andre tanker dette er noe du selv har valg, noe du vil, ikke sant? Jeg hadde nok ikke valgt dette livet dersom det ikke var noe jeg virkelig ville – dessuten er det framtiden min det er snakk om. For samme hvor trist det er, må en gå videre i livet…

Det ble et langt bloginnlegg, men jeg følte det var noe som måtte skrives. Nå skal jeg snart legge meg og drømme om biler som kjører på riksvei 44, og fugler som kvitrer… og i morgen skal jeg våkne, se ut vinduet og nyte synet av blått hav så langt du ser og jeg skal nyte livet for alt det er verdt – her og nå. For en ting er ganske så sikkert – livet, det er herlig.